| Formål | Fakta | Kontakt | Linker | Artikler | Tidsskrifter |
 | Bøker | Arkiv | Information in English |

 | Forside/Front page |

 

Polske militære igjen på norsk jord

Av Bjørn Bratbak
12. mars 1999 ble Polen sammen med nabostatene Ungarn og Tsjekkia formelt opptatt som medlemmer av NATO. Igjen er polske og norske militære allierte og tillitsfulle samarbeidspartnere. Mer enn 55 år har gått siden nordmenn og polakker gjennom fem lange krigsår kjempet side om side for å befri Europa fra Hitlers tyranni. I 1945 skiltes våre veier. Vi fikk vår fulle frihet til å velge landets kurs og utvikling, Polen gikk fra et tyrannstyre til et annet. 

For polakkene ble veien frem til full frihet og demokrati lang og vanskelig. Alt fra første dag etter at de sommeren 1989 frigjorde seg fra den russiske naboens maktgrep, og fra sine egne kommunistiske apparatsjiks, rettet de nye styrerne i Warszawa blikket mot vest. De håpet på hjelp, støtte og forståelse i den vanskelige omstillingsprosess som måtte til etter 45 års kommunistisk styre. Snart gav de polske lederne uttrykk for at landet ønsket å bli fullverdig medlem av så vel NATO som EU. I disse ønsker hadde de sterk støtte fra så godt som hele den polske befolkningen. 

Merkelig nok var det Tyskland og lille Danmark som tidligst og sterkest gikk inn for å gi Polen en plass innenfor NATO. Man skulle kanskje ha ventet at polakkenes allierte fra krigens tid hadde husket den æresgjeld demokratiene i vest pådro seg da Polen i 1944/45 ble overgitt til tyrannen i øst, som i ondskap og ugjerninger stod fullt på høyde med Adolf Hitler.

Det virket sårt for polakker i Norge, veteraner fra krigens tid og flyktninger fra den kommunistiske folkerepublikken, og for norske venner av Polen, da en håndfull norske generaler, noen få, men meget fremtredende politikere, og sentrale mediefolk argumenterte mot polsk medlemskap i NATO. Mange norske borgere følte at det gikk på vår nasjons ære løs, om man igjen skulle være med på å støte Polen fra seg. Mest utidig var kanskje den ledende spørsmålsstillingen fra en av stjernereporterne i landets fremste TV- og nyhetskanal: ”…og vil det norske folk godta at norske ungdommer dør for Polen?…” 

”Banket på NATOs dør”

Heldigvis fantes det klarsynte og modige politikere som avverget en plett på vårt nasjonale æresskjold. Forsvarsminister Jørgen Kosmo satte generalen som sterkest gav uttrykk for skepsis mot utvidelse av NATO østover, offentlig på plass ved å uttale at generalen kunne spart seg for en slik uttalelse, og at forsvarsministeren mente generalen tok feil. Tilsvarende klar var Høyres forsvarspolitiske talsmann, stortingsmann Ingvald Godal, som til sine politikerkolleger uttalte: ”…Saken er ikke at NATO nærer noe ønske om å ekspandere, men at etter 50 år lang og til dels meget grusom okkupasjon sto plutselig en rekke land igjen som frie og selvstendige, med et brennende behov for sikkerhet, og banket på NATOs dør. Skulle da NATO ha avvist dem på prinsipielt grunnlag under henvisning til den tidligere okkupantens finere følelser? Som tyskerne må også russerne akseptere visse konsekvenser av sine historiske misgjerninger…”

Til tross for spredte medieinnspill i de fri demokratiene i vest mot å utvide forsvarsalliansen, og kraftigere rumling fra naboen i øst, ble det på NATOs toppmøte i Madrid sommeren 1997 besluttet å invitere de tre søkerlandene til drøftelser. Før året var slutt ble protokollen om NATOs utvidelse undertegnet i Brüssel. Vårt Storting var blant de første av NATO-landenes nasjonalforsamlinger som gav sin tilslutning. Kanada og Danmark var tidligere ute. Under behandlingen i Stortinget 3. mars 1998 var vedtaket så godt som enstemmig, bare fem stemte mot. 12. mars 1999 kunne så de tre søkerlandenes utenriksministre undertegne dokumentet som gjorde Polen, Ungarn og Tsjekkia til fullverdige medlemmer av den vestlige forsvarsalliansen. Den tidligere militæralliansen som de tre landene var påtvunget medlemskap i, Warszawapakten, hadde oppløst seg selv med virkning fra 1. april 1991.

I slutten av februar 2000 meldte Stavanger Aftenblad at den første offiser fra et tidligere østblokkland nå var kommet for å tjenestegjøre ved NATO-hovedkvarteret i Stavanger. Det var den 35 år gamle polakken, kaptein Mariusz Minda, som fikk æren av å være den første polske offiser i alliert tjeneste på norsk jord. Kaptein Minda har fått sin militære utdannelse i det kommuniststyrte Polen og ble uteksaminert fra krigsskolen i 1988. Ved NATO-hovedkvarteret ble begivenheten med den første polske offiser markert. Øverstkommanderende, generalløytnant Thorstein Skiaker, opplyste til pressen at flere polske offiserer ville slutte seg til hovedkvarteret i løpet av året, og at den polske kontingenten til slutt ville komme opp i 18 offiserer. Innen utgangen av år 2000 var fire polske offiserer med grad fra kaptein til oberstløytnant i tjeneste ved hovedkvarteret.

Om ikke lenge vil kanskje en polsk offiser med generals rang være å finne i Stavanger. Det vil bli i en stilling med en verdig parallell til den forrige polske generalen i tjeneste på norsk jord, general Zygmunt Bohusz-Szyszko under kampene ved Narvik 1940. 

Opp gjennom historien finnes det andre eksempler på polske og polskættede generaler på norsk jord. Noen husker vi med glede og takknemlighet, som generalene Zygmunt Bohusz-Szyszko og vår egen general Carl Gustav Fleischer. Andre er mindre kjent, og en, general Nikolaus von Falkenhorst, skulle vi helst sett ikke hadde vært her. 

På det militærhistoriske område er det ikke så mange eksempler på polsk-norske kontakter, men noen er det. William Shakespeare skriver i skuespillet Hamlet om prins Fortimbras av Norge, som er på marsj over de danske heder med sine krigsmenn. De skal til Polen for å kjempe og ”gain a little patch of ground”. Denne skildringen er uten rot i virkeligheten. Mellom Norge og Polen har det sjelden vært ufred. Tvert i mot – regelen har vært vennskap og samarbeid.

Vikingtid og middelalder

Olav Tryggvason opererte riktignok noen år før år 1000 ved Polens kyster og gikk sågar i den polske kong Boleslaws tjeneste. Han giftet seg med Geira, Boleslaws datter, og hadde trolig lykkelige dager i Polen. Snorre Sturlason forteller at Olav deltok i svigerfarens hær, og også at han var ute på egne oppdrag. Han tuktet gjenstridige polakker som ikke ville betale skatt, og han herjet langs kystene av Gotland og Skåne. Etter tre års ekteskap ble Geira syk og døde. Olav sørget så dypt over tapet av sin polske hustru at han ikke klarte å bli boende der i landet. Han skaffet seg langskip og dro vestover på herjetokt. I året 995 vendte han tilbake til Norge, tok kongsnavn og innførte kristendommen i deler av sitt rike. 

Noen år senere, i år 1000, var Tryggvason tilbake i Polen. Nå gjaldt besøket forhandlinger med kong Boleslaw I om dronning Tyras eiendommer. Tryggvason og kong Boleslaw møttes, ble forlikte, og det ble sluttet forbund dem imellom. Da Olav Tryggvason la på hjemvei, disponerte han en flåte på ikke mindre enn 71 langskip, både polske og norske, om vi skal tro sagaen. Videre forteller sagaen at de polske skipene var kommet langveis fra, og at polakkene var væpnet med skarpe tynnbladede økser. Olav Tryggvason møtte sin skjebne i det i ettertid så berømte slaget ved Svolder, et eller annet sted i nærheten av Øresund. Det finnes beretninger om at polakkene ikke var særlig aktive i striden. En av våre nyere historikere har fått seg til å utlegge det på denne måten: ”…Skipene fra Vendland trakk seg ut før det kom til kamp – enten det var fordi de så at med den lille flåten til Olav var enhver kamp nytteløs, eller fordi de alt hadde bestemt seg for svik…”

Flere av de norske middelalderkongene etter Olav Tryggvason hadde kontakt med polakkene. I året 1042 dro den norske kong Magnus den gode til Danmark og deretter til Jomsborg på øya Wolin ved munningen av Oder. Kong Magnus erobret borgen, og mye av folket i Vendland gav seg under den norske kongen. Året etter utkjempet kong Magnus det berømte slaget på Lyrskoghede og satte med det en stopper for vendernes ekspansjonsbestrebelser mot vest og nord. Kong Magnus seiret ved sin fars, den hellige kong Olavs underverk.

Rundt hundre år etter dette forteller sagaen om hvorledes en vendisk hær under ledelse av hertug Ratibur av Pommeren herjet den norske kjøpstaden Konghelle i august 1135. Byens borg overga seg, og venderne tok mange fanger og mye gods. Mange ble drept. Konghelle kom seg aldri skikkelig på fote etter dette. Den polske marinehistoriker Jerzy Pertek forteller om den enorme flåten som prins Racibor skal ha stått i spissen for under angrepet. Snorre kaller ham Rettibur (Ratibor), en pommersk vasallprins i den polske kong Boleslaw IIIs tjeneste.

I århundrene som fulgte var det sporadiske kontakter mellom Norge og Polen. På 1300-tallet oppfordret paven både kongen av Norge og kongen av Polen til å sette i gang korstog mot russerne, noe som det for øvrig ble lite av. Tidlig på 1400-tallet var den polske kongen i forhandlinger med den dansk-norsk-svenske unionskongen, Erik av Pommeren, og i 1419 ble det inngått en omfattende traktat mellom kong Eriks nordiske riker og Polen. Femti år etter dette var det den dansk-norske kong Christian I som allierte seg med kongen av Polen, men nå for å tukte Sverige. Og knapt hundre år deretter ble det på nytt lagt planer for et dansk-norsk – polsk samarbeid for å ramme svenskene. Under syvårskrigen 1563-70 inngikk den polske kong Sigismund II August og den dansk-norske kong Frederik II en formell avtale om felles opptreden og gjensidig støtte i krigen mot Sverige. 

Under tronstridighetene i Sverige på slutten av 1500-tallet så man i Danmark-Norge med en viss frykt på at polakkenes konge, den katolske Sigismund III, skulle bli konge i Sverige. Man var redd for at pavestolen og katolikkene igjen skulle få fotfeste i Norden. Kong Christian IV vaklet nok litt mellom religiøse hensyn som talte for å støtte de svenske lutheranere, eller heller å legge vekt på det politiske og støtte den polske kong Sigismund. 

Allianser og polsk hjelp

Under krigene i 1650-årene var Polen og Danmark-Norge igjen allierte. Svenskene herjet og brente i Polen, og i denne situasjonen gikk den dansk-norske kong Frederik III til angrep på arvefienden Sverige. Svenskenes kong Karl X Gustav nølte ikke. Han frigjorde sine tropper i Polen og rykket tidlig i februar 1658 over det islagte sundet til Fyn og stod kort etter utenfor den nærmest forsvarsløse København. For Danmark-Norge betydde dette den forsmedelige fredsslutningen i Roskilde som blant annet førte til at hele Trøndelag ble avstått til svenskekongen. Nå fikk trønderne hurtig smake hva det ville si å komme under svensk herredømme. Bønder, fiskere og byfolk ble utskrevet til svensk militærtjeneste, ført over grensen og satt inn i svenske regimenter. Fra Sverige ble de ført over Østersjøen og sydover gjennom de baltiske statene hvor de til sist endte i de mange trefninger som den svenske hæren førte mot polakkene. 

Høsten 1658 gikk svenskene på nytt til angrep på Danmark-Norge. Danskekongen anmodet om hjelp fra sine venner i sentral-Europa. En alliert hær på rundt 30000 mann rykket senhøstes 1658 inn i Holstein for å hjelpe danskene. Den allierte hæren var under kommando av kurfyrsten av Brandenburg, som stilte med den største kontingent soldater. Der var også soldater fra den tysk-romerske keiseren og fra kongen av Polen. Den polske kontingenten var på rundt 6000 mann og ble ledet av den berømte hærfører Stefan Czarniecki. Den allierte hæren rykket nordover, og i desember 1658 inntok den polske styrken Kolding etter et fryktelig blodbad. 

På øya Als ble svenskene fordrevet, og slottet Sønderborg ble inntatt av polakkene. Stefan Czarniecki hadde da latt sine ryttere og hester svømme over Alssundet. Da slottet var inntatt, istemte de polske soldatene salmen ”Lover den Konge…” mens de siste svenske motstandere ble nedkjempet. Deretter skal den polske feltpresten har forrettet messe med hendene fulle av blod. 

Det er mange minner etter den polske krigsdeltakelsen på dobbeltmonarkiets jord. Først og fremst har hendelsen med de polske husarer som dro over havet for å fordrive svenskene, fått en varig plass i den polske nasjonalsangen. Dessuten ble hendelsene i lang tid bevart i historier og sagn. Gjennom flere generasjoner benyttet mødrene i Jylland seg av Stefan Czarniecki og polakkene hans når de ville skremme barna fra å gjøre noe galt. 

Karl XIIs polske general

Den første polakk med generals rang som satte sine bein på norsk jord, var den førti år gamle Stanislaw Poniatowski. Han hadde i en årrekke vært i den svenske kong Karl XIIs tjeneste, da han under den store nordiske krigen en tidlig søndag morgen 8. mars 1716 sammen med kong Karl XII og svenske kavalerister rykket inn i Norge fra Holmedal i Värmland. Noe før midnatt slo svenskekongen leir ved Høland prestegård i Aurskog etter at de overmannet et norsk kompani som lå i bivuakk ved prestegården. Kongen og offiserene, heriblant general Poniatowski, tok inn i husene og gikk til ro for natten.

Tidlig neste morgen gikk nordmennene under ledelse av oberst Ulrich Christian Kruse til angrep og kom meget overraskende på den svenske styrken. Det kom til nærkamp og mange ble såret, heriblant general Stanislaw Poniatowski, som ble såret i halsen og munnen. Poniatowski måtte sammen med flere sårede transporteres tilbake til Sverige for legebehandling. Den polske general kom ikke tilbake til Norge etter dette. De etterfølgende årene opptrådte han som svensk diplomat og drev forhandlinger med russerne og i Vest-Europa. I 1720 vendte han tilbake til Polen, forlikte seg med den polske kongen og ble samme året inngiftet i den mektige polske familien Czartoryski. Stanislaw Poniatowski bekledde etter hvert flere viktige embeter innenfor den polske statsforvaltningen og endte til sist som kastellan av Krakow. Han og Konstansa Czartoryska fikk flere barn, og i året 1732 ble Stanislaw født. I 1764 ble så denne sønnen valgt til konge av Polen med kongsnavnet Stanislaw II Augustus. Hadde hendelsen ved Høland prestegård vinternatten 1716 fått et annet forløp, da den polske generalen var nær ved å møte sin skjebne for norske våpen, hadde kanskje Polens historie fått en noe annen utvikling.

Selv skulle kong Stanislaw II Augustus få oppleve at landet hans ble delt og okkupert av nabostatene og fullstendig borte fra Europa-kartet i 1795. Kong Stanislaw døde i St Petersburg i 1798 nærmest som en russisk statsfange.

Den mektige polske fyrstefamilien Czartoryski har ikke vært helt uten forbindelser til Norge. I 1863, mens familiens overhode oppholdt seg i eksil i Paris, besøkte fyrst Konstantin Czartoryski det daværende Christiania, og ble sterkt hyllet av nordmennene. I januar 1997 tiltrådte et annet medlem av familien, Stanislaw Jan Czartoryski, som det frie Polens ambassadør i Norge. 20. april 1998 besteg han talerstolen i ærverdige Oslo Militære Samfund hvor han holdt foredraget: ”Challenges for Poland when joining NATO”. Blant tilhørerne var HM Kong Harald V og flere av vårt lands offiserer som under krigen kjempet sammen med polakker; på sjøen, i luften og på landjorden.

Narvik – et polsk-norsk symbolbegrep

Intet polsk-norsk samarbeid på det militære område er så velkjent og har fått en slik symbolverdi som den polske brigades deltakelse i kampene ved Narvik i mai og juni 1940. Alt ved begravelsen av de polske falne 30. mai 1940 steg en norsk prest frem til fellesgraven og lovte at nordmennene aldri ville glemme de polske soldatene som hadde gitt sitt liv for Norge.

Mange av de polske Narvik-deltakerne fikk ikke noe fritt Polen å vende tilbake til etter at krigen var slutt. Landet deres gikk fra et diktatur til et annet. Enkelte, heriblant brigadesjefen, general Zygmunt Bohusz-Szyszko, ble av de nye makthaverne i Warzawa fratatt sitt polske statsborgerskap. Han døde i utlendighet i Storbritannia i 1982 uten noen gang å få gjense sitt fedreland etter det tyske og sovjetiske overfall høsten 1939. Først i 1997 kunne hans enke bringe urnen med asken fra London til Warszawa, slik at den kunne få sin plass på æreskirkegården Powazki. 

Under kampene ved Narvik kjempet general Bohusz-Szyszkos soldater side om side med norske soldater fra vår egen 6. Divisjon. Divisjonens sjef, general Carl Gustaf Fleischer, kunne føre sine aner tilbake til den polske Ratsherr Philip Fleischer i Elblag (1600-1640). Polsk opphav hadde for øvrig også den tyske general som ledet angrepet mot Norge i 1940 og som så godt som hele okkupasjonsperioden var tysk øverstkommanderende i Norge. General Nikolaus von Falkenhorst nedstammet fra en gammel polsk-posensk landadelsfamilie. I 1911 endret familien sitt polske navn Jastrzemski til det mer tyskklingende von Falkenhorst.

En polsk general som er så godt som glemt både i Norge og Polen er Aleksander Jozef Waligorski. Som trettiseks år gammel artillerikaptein kom han i 1838 til vårt land som flyktning, invitert hit av artillerikaptein Peder Chr. Holst. I de følgende sytten år Waligorski var bosatt her i landet utmerket han seg som en pioner innenfor norsk samferdsel, og gjorde vårt land store tjenester. Sammen med general Nicolai Storm Wergeland utarbeidet og utgav han i 1843 vårt lands første veikart. Han fikk ansettelse som assistent for kanal- og havnedirektøren, og i 1847 ble han ansatt i en for ham særskilt opprettet stilling som utøvende kanaldirektør. I instruksen fra Indredepartementet heter det bl a: ”…Under hans Virkekreds henhører Rigets Vasdrag, Indsøer, Jernbaner og Canaler, overhovedet alle kunstige Communicationer, forsaavidt de ikke henhøre under Havnevæsenet eller Landets almindelige Veivæsen…” Waligorski arbeidet særlig med å gjøre vassdragene fremkommelige for skipstrafikk, bygget kanaler og regulerte elveløpene, slik at disse ble egnet for tømmerfløting, og for å unngå flomskader. Han var en ivrig pådriver for jernbanen mellom Christiania og Eidsvoll. I 1849 ble han innvalgt som medlem av Det Kongelige Norske Videnskabers Selskab i Trondheim. Waligorski forlot Norge i 1855 for å delta i Krimkrigen for derved å arbeide for sitt fedrelands befrielse. I 1863 vendte han tilbake til Polen hvor han med rang som general deltok i den mislykkede polske oppstanden mot de russiske okkupanter. Han døde i Paris i 1873.

Også etter Narvik var det under krigsårene 1940-45 nær kontakt mellom polske og norske militære. General Fleischer var i desember 1940 gjest hos de polske styrkene i Skottland. Han ble ved den anledning dekorert av den polske øverstkommanderende og statsminister, general Wladyslaw Sikorski, med den høye polske militære orden Virtuti Militari. I sin takketale foran fronten av restene etter den polske brigaden som hadde kjempet ved Narvik, sa general Fleischer blant annet:”…Det norske folk står i en stor takknemlighetsgjeld til det polske, og hva dere har gjort for oss, vil ikke bli glemt…”

I 1942 hedret Kong Haakon VII tolv av de polske Narvikdeltakerne ved å tildele dem Krigskorset med Sverd for deres tapre innsats ved Narvik. En av dem som kongen ønsket skulle bære vårt lands høyeste utmerkelse, var brigadesjefen, general Zygmunt Bohusz-Szyszko.

Fra frykt til tillit

Under den kalde krigens lange periode var det sporadiske kontakter på det militære område mellom vårt land og Polen. De fleste hadde sitt utspring i den polske deltakelsen ved Narvik og de polske krigsgravene der. De mange kommunistpolske delegasjoner ble ofte sett på med en viss skepsis og mistanke i vårt land. I 1946 hedret det nye regimet i Warszawa ni fremstående norske offiserer med den kommunistiske versjonen av ordenen Virtuti Militari. Året etter ble et antall polske tapperhetsmedaljer i sølv fordelt til norske sersjanter, korporaler og menige som hadde deltatt ved Narvik 

Høsten 1949 var det på nytt polsk delegasjonsbesøk i Narvik. Med i delegasjonen var den polske minister i Nederland, Ksawery Pruszynski. I 1940 hadde han deltatt som kadettoffiser i den polske brigaden, men hadde etter krigens slutt gått i det nye regimets tjeneste. Under en høytidelighet ved de polske krigsgravene i Håkvik, knelte han, gjorde korsets tegn og samlet jord i en urne som generalmajoren som ledet delgasjonen overtok, for at jorden skulle få sin plass ved den ukjente soldats grav i Warszawa. Året etter mistet minister Pruszynski livet i en trafikkulykke på en reise til Polen. Både i det polske eksilmiljøet, og hjemme i Polen, gikk det sterke og levedyktige rykter om at uhellet var arrangert av de kommunistiske makthaverne for å kvitte seg med en brysom ikke-kommunistisk krigshelt, diplomat, forfatter og adelsmann.

Blant de mange polske generalsbesøk i Narvik under den kalde krigen står kanskje besøket til general Wojciech Jaruzelski i en særstilling. Han besøkte Narvik i 1975 i egenskap av polsk forsvarsminister.

Under den kalde krigen var skepsis og mistanke mot regimet i Warszawa dypt nedfelt hos norske militære og hos store deler av allmennheten for øvrig. Det var velkjent hvorledes den polske etterretnings- og sikkerhetstjeneste forsøkte å verve agenter, så vel blant egne landsmenn som blant nordmenn, til spionasje og annen utillatelig virksomhet på norsk jord. Så dypt satt mistroen at da det etter en resultatløs ubåtjakt i Sognefjorden høsten 1972 oppstod rykter i pressekretser om at det var en polsk ubåt som hadde sneket seg inn i Sognefjorden og holdt hele den norske marinen for narr, er det fortsatt mange som ikke helt vil innrømme at vi her trolig gjorde den polske marinen urett.

I Polen ble deltakelsen ved Narvik også minnet i folkerepublikkens tid. På den ukjente soldats grav i Warszawa ble navnet Narvik inngravert sammen med andre berømte slagsteder fra den polske krigshistorien. Noen håndfuller jord fra kirkegården i Håkvik ble plassert ved graven, det samme er tilfelle ved monumentet over de falne i Narviks vennskapsby Nowy Sacz. Gater og plasser på flere steder rundt i Polen er gitt navn etter Narvik, og etter hvert er også flere skoler gitt navn til minne om den polske deltakelsen der.

Etter at Warszawa-pakten ble oppløst, og den polske hæren omgrupperte for også å kunne verge sitt land mot trusler fra øst, ble 21. Podhale jegerbrigade i 1993 etablert i den gamle garnisonsbyen Rzeszow, ikke lang fra grensen mot Ukraina. Brigaden skal ifølge et dekret fra forsvarsministeren føre tradisjonene fra den polske Narvik-brigaden videre. Brigadens avdelinger har i samsvar med polsk militær skikk sine egne tradisjonsrom hvor det oppbevares og utstilles gjenstander med tilknytting til kampene ved Narvik og til Norge. Der kan man finne den såkalte ”norske snoren”, som deltakerne ved Narvik ble tildelt i Skottland i 1940, med den norske regjerings og Kong Haakon VIIs godkjennelse, og der finnes norske medaljer og ordener, bl. a. Krigskorset med Sverd og Deltakermedaljen. En av brigadens bataljoner bærer navn til minne om general Zygmunt Bohusz-Szyszko, og brigadens fane er prydet med merket til Narvik-brigaden med navnene NARVIK, ANKENES og BEISFJORD. I 1998 ble det på den ene av ytterveggene til garnisonskirken i Rzeszow oppsatt en minnetavle med navnene til de tolv deltakere i Narvik-brigaden som Kong Haakon VII i 1942 hedret med Krigskorset med Sverd.

Brigadens bestrebelser for å bevare forbindelsene og tradisjonene til deltakelsen ved Narvik i 1940 er blitt lagt merke til. I 1998 tildelte HM Kong Harald V sjefen for 21. Podhale jegerbrigade, brigader Fryderyk Czekaj, kommandørkorset av Den Kgl. Norske Fortjenstorden.

Tidlig på nyåret 2001 kunne vårt lands mest utbredte avis melde at det ”tidligere fiendelandet Polen” nå forberedte seg på å forhåndslagre militært utstyr i Nord-Norge, ”I tilfelle vår ferskeste NATO-allierte må komme oss til unnsetning i en krise- eller krigssituasjon”, skrev avisen. Polen er tydeligvis villig til på nytt å la sine ungdommer dø for Norge !

Når nå polske militære igjen kommer til Norge for å tjenestegjøre sammen med norske og andre NATO-offiserer, vil de føle at de kommer til et land hvor de er velkommen. Her vil de kunne oppleve felles røtter så vel på det militære som det kulturelle område. Rundt i landet vil de støte på minner om våre to nasjoners felles skjebne og fellesskap i motstandskampen i en krig som ligger seksti år tilbake i historien.

Bjørn Bratbak er vernepliktig major og ansatt i Oljedirektoratet